Matlagingsverksted og presentasjoner
onsdag 6. september 2023

Denne kveldsworkshopen avsluttet det treårige prosjektet Plommetrærne på Alrek, organisert av Kunst I offentlige rom for Alrek Helselynge i 2020. Prosjektet har samarbeidet med ansatte og naboer for å plante og ta vare på fem plommetrær i hagen til Årstadveien 17 gjennom verksteder og hagedugnader.

Denne workshopen samlet temaer som prosjektet har utforsket, inkludert urbant hagearbeid, et helhetlig og syklisk forhold til mat og helse, mat og spising som en handling som bygger fellesskap og måtene mat knytter oss til vår kulturelle fortid.

Kvelden startet med et matlagingsverksted med kokk Anne Lill Stene hvor hun vil veilede oss i å lage vår egen plommesmuldrepai, etterfulgt av presentasjoner av Amber Ablett (kunstner og prosjektleder)om deltakende kunst og den hvite kuben, Brit Jorun Liseth (Fysioterapeut; Master i helse og samfunn, Universitetet i Bergen) om Antonovskys forskning, sammenhenger og kunst og helse og Laila Vågenes (Gestaltterapeut, MNGF / MGPO) om Mindful Eating og dets bruk i gestaltterapi. Vi avslutter kvelden med å spise vår hjemmelagde plommesmuldrepai sammen.

Sammendrag av presentasjoner

Fruit trees: Is it art? (Yes), Amber Ablett

Part one: Fruit trees:

The presentation begins with the story of the first fruit tree I knew which is also a story about my grandfather. Through this story we have many: the story of a man in his seventies who has left his family home of 40+ years after his wife of 40+ years has passed away, the story of his new life, in a new home, learning to cook, learning to peel, core, chop and preserve all the apples from the tree; the story of a man who grew up during world war two, who spent the first half of his life with food rationing, who doesn’t waste food, who will save and preserve every apple; the story of a man, and through the man, his children, grandchildren and any guests to his home, who will eat apple puree with cream (and with shop bought meringues for special occasions) for dessert, who are rooted to this tree, this house and this land, and to the people who have lived there before and eaten from the same tree, and a story of season ritual of work and enjoyment, where the autumn is spent with the work of collecting and preserving apples, and the rest of year with enjoying good food with guests.

Though my grandfather wouldn’t call this art- I think we can see this as living an artistic life.

Part two: Is it art?


For me, art is about creating space, to think and imagine creatively, with hope and in community, to ask questions- of others and of ourselves. Art can and should reach beyond the realms of art itself- art can impact us personally, in how we view and relate to the world, our friends, family, environment, history and culture, and from there, they can impact our politics, our activism, our legislature and our global society. As an artist I have been working with and researching conversation-as-art and gathering-as-art. What happens when we come together and experience together, think together, imagine together and share with each other. How can art create this space?

This way of working, called discursive art, follows a line within the 20th century of artists rejecting the white cube. The white cube attempts to be a space in which to remove the outside world and see art in isolation, but artists such as the Constructivists, Bauhaus movement, Duchamp, Andy Warhol and Allan Kaprow use their art practices to show that art is a part of life.

The authority of the white cube is elitist and exclusive, for example in the academic language that it uses, and our global art institutions are built on wealth from slavery, war mongering, weapons dealing and destruction of our planet. In projects such as Plommetrærne på Alrek, I move away from the authority of the white cube by placing art physically outside of art spaces and engaging with and speaking the language of people who do not normally engage with the established art world.

Part three: Yes.

Through these projects, I try to open up ways for the audiences to also circumvent the authority of the white cube and find moments of artistic hesitation in their own lives, as my grandfather did in his relationship with the apple tree.

Kunst, mening og helse, Brit Jorun Liseth

Oversiktsartikler viser at kunst har bedret helsen ved å senke blodtrykk og hjertefrekvens, redusere stress, angst, depresjon og senke smerte. Kunstformene omfatter musikk, dans, litteratur og visuell kunst. Hvilke mekanismer i kunsten som forårsaker helseeffektene er ikke kjent.

En mulig forklaring er opplevelsen av sammenheng. Aaron Antonovsky (1923 – 1994) var en israelsk-amerikansk sosiolog som oppdaget at blant kvinnelige overlevende fra konsentrasjonsleir var hele 29 % ved rimelig god helse. Funnet overrasket han så mye at han utviklet teorien om helsens opprinnelse, salutogenese. Salutogenesen har som utgangspunkt at sykdom er normalt, alle er døende og vi har grader av helse. Via metaforen «Livets Elv» beskrives at vi er kastet ut i elvens stillere eller farligere farvann avhengig av historisk kontekst og kultur. Antonovsky spurte «Hva er det som avgjør hvor godt man klarer å svømme?»

Antonovsky svarte Opplevelse Av Sammenheng, med undertemaene begripelighet, håndterbarhet og meningsfullhet. Begripelighet angår å forstå stressorene og definere deres omfang. Håndterbarhet omhandler om man har ressurser til å takle kravene, slik som kultur, sosial støtte, religion og verdier, kroppslige ressurser, materielle verdier og kunnskap. «Å svømme» er imidlertid ikke å bruke en bestemt mestringsstrategi, men hvor mange strategier en person har i sitt repertoar og hvor fleksibelt man velger.  

Meningsfullhet angår om problemene oppfattes som verd å bruke krefter på. Viktor Frankl (1905 – 1997), jødisk psykiater, overlevde selv konsentrasjonsleir og utviklet en terapiform som omhandlet å finne mening. Frankl hevdet meningen kunne være å utføre en handling eller oppleve kjærlighet, men også mer kontroversielt at det fantes en mening i lidelse. Frankl påpekte at fanger i konsentrasjonsleiren valgte bort suppen for å høre på medfangenes små kunstuttrykk av sang, dikt og vitser.

Den anerkjente, biopsykososiale modellen hevder fysisk sykdom samhandler med psykologiske og sosiale faktorer. En presentert studie på høyt blodtrykk illustrerte hvordan en biologisk markør kan ha årsak i sosiale strukturer.

En nypublisert studie fra norske universitetsutdanninger i musikk undersøkte, med salutogent utgangspunkt, musikkstudenters helseressurser. Både studien over musikkstudentene og en personlig livshistorie illustrerer hvordan stress, i tråd med teorien om salutogenese, i visse situasjoner kan være helsebringende.

Workshopen med Plommetrærne På Alrek innebar bruk av sanser og skapning av samtale. Kvelden ga mulighet for å hente fram minner, skape en felles kulturarv, gi identitet og å være en medvandrer. Det er ressurser deltakerne kunne bruke for å øke Opplevelse Av Sammenheng.

Mindful Eating – ( Bli venn med maten, den norske benevnelsen)

The Center for Mindful Eating er en USA-basert non-profitt organisasjon, etablert i mai 2006 i delstaten Missouri. Barnelege og Zen mester Jan Chozen Bays, og klinisk sosionom MBSR lærer Char Wilkins satt sammen i styret i organisasjonen.
De to etablerte de utdannelsen ME-CL, Mindful eating – Conscious Living for profesjonelle som arbeider med mennesker som har et utfordrende forhold kropp, mat og følelser.

Mindfulness er evnen til å bringe full oppmerksomhet og bevissthet til ens opplevelse, i øyeblikket, uten å dømme. Mindful Eating bringer oppmerksomhet til matvalg og opplevelsen av å spise. Bevisst spising hjelper oss å bli bevisst våre tanker, følelser og fysiske sensasjoner knyttet til spising, og kobler oss sammen med vår medfødte indre visdom om sult og metthet. Vennlighet med seg selv, mer selvmedfølelse – mindre selvfordømmelse.

De fleste med en spiseforstyrrelse har koblet seg av kroppen og har vanskeligheter med å forholde seg til den. Mye foregår i hodet av tankekjør, grubling og uro. Tilbakemeldingene på mindful eating viser at det å erfare egen kropp og ha med seg alle sansene når man spiser, er svært positivt. Når man litt etter litt lærer seg å kjenne forskjell på om «suget»  i magen skyldes et behov for næring, eller om det rett og slett er et substitutt for noe annet, er det lettere å endre adferd. Etterhvert kan man bevege seg bort fra en impulsdrevet adferd der det er vanskelig å holde fast i mål og beslutninger. Man øver seg på å holde fokus over lenger tid.

Målet er å ta tilbake et sunt og gledesfylt forhold til mat, der det ikke finnes ja eller nei mat, alt kan spises i naturlige mengder og situasjoner.

Generalsekretær i ROS,  (Rådgiving om spiseforstyrrelser) Irene Kingswick, var på kurs hos Bays og Wilkins og tok initiativ til å få ME-CL til Norge. Hun fikk i gang et 2-årig forskningsprosjekt på overspising i 2018 med midler fra Extra Stiftelsen. Modum Bad og UIB ble samarbeidspartnere til ROS.

Da jeg hørte om dette prosjektet ble jeg interessert, metoden passer godt inn i min utdannelse som gestalt terapeut/veileder og mindfulness. Vi var på samlinger med Jan Chozen Bays og Char Wilkins i Oslo, ME-Programmet er over 8 uker, med øvelser og refleksjoner. Mellom hver samling får deltagerne lydfiler med mindfulness øvelser. Vi instruktører gjennomgikk selv alle øvelser, det er grunnleggende i metodikken, vi skal vite hva vi har erfart, og på den måten gi en best mulig undervisning og støtte til deltagere. Det er ME-instruktører flere byer i Norge, og vi er del av et internasjonalt nettverk.

På matlagingsverkstedet inviterte jeg de fremmøtte på en øvelse fra ME programmet.

Jeg innledet:

Visste du at det finnes 9 ulike sulter?
Øye, berøring, lukt, hørsel, munn, mage, celle, hode, og hjertesult.
(Bilder ble lagt utover gulvet.)

Mindful eating innebærer å rette full oppmerksomhet til opplevelsen av å spise og drikke, både i og utenfor kroppen. Vi tar hensyn til farger, lukter, teksturer, smaker, temperaturer og til og med lyder (knase!) av maten vår. Vi legger merke til kroppsopplevelsen. Hvor i kroppen føler vi sult? Hvor føler vi oss tilfredse? Hva føles halvfullt, eller tre fjerdedeler fullt?

Vi legger også merke til sinnet. Mens vi unngår fordømmelse eller kritikk, legger vi merke til når sinnet blir distrahert, og trekker oss bort fra full oppmerksomhet på hva vi spiser eller drikker. Vi legger merke til impulser som oppstår etter at vi har tatt noe å drikke eller spise: å lese en bok, slå på TVen, ringe noen, eller surfe på nettet. Vi merker oss impulsen for så å vende tilbake til maten. Vi legger merke til hvordan spising påvirker humøret og hvordan følelser som for eksempel angst påvirker vår spising.

Etter innledning delte jeg ut en rosin til hver, de ble invitert til å legge merke til farge, form, overflate-tekstur, lyse og mørke områder. Og invitasjonen gikk videre til å se inn i rosinens historie, en liten videosnutt som blir spilt baklengs, fra dette øyeblikk, og bakover i tid.

Etter hvert som vi vier historien om hvordan denne rosinen endte opp i håndflaten med full oppmerksomhet, kan vi også se alle de menneskene som har vært med på å føre denne rosinen frem til oss.

Og vi prøver å telle dem. Jeg begynner å telle, så kan dere fortsette.

For eksempel, du ser hvordan rosinen ble lagt i håndflaten din. Du kan se for deg vedkommende som la den i hånden din. Det er en person.

Og før det? Før den kom i hånden din?

Kanskje ser du skålen eller esken rosinen kom fra. Du ser for deg vedkommende som hadde rosinesken, som åpnet esken eller posen og la den i skålen, Det er den andre personen.

Og før det?

Slik fortsatte vi litt høyt sammen, før alle satt lenge stille for seg selv og ulike historier utspilte seg i hver enkelt.

Etter en stund stilte jeg spørsmål:

Hvor mange mennesker tror du har bidratt til å føre denne rosinen frem til deg?
Hvor mange mennesker og andre levende vesener har bidratt med sin egen livskraft for å bringe denne rosinen frem til deg.

Tallene varierte stort og det er ganske vanlig, fra noen få til flere hundre.

Jeg stilte flere spørsmål:

Hvordan kan du betale tilbake for det arbeidet som er nedlagt og den livskraften som tilflyter deg gjennom denne ene rosinen fra alle de menneskene og alle andre levende vesener som har bidratt til at rosinen har kommet frem til deg?

Vi kan betale tilbake på to måter:

For det første kan vi spise denne rosinen med full oppmerksomhet.
for det andre kan vi forestille oss alle de menneskene og de andre skapningene – tykke, tynne, korte , høye, menn, kvinner, med forskjellige hudfarge og ulike språk.
Se om du kan se for deg at alle er samlet, mens du takker dem inni deg samtidig som du spiser denne ene rosinen med fullt oppmerksomt nærvær.

Vi delte i gruppen etterpå.
Gjennomgående var det en stor overraskelse hvor smakfull og sanselig denne ene rosinen ble. Det ble delt ulike refleksjoner rundt mat, tilgang på mat, kortreist mat og hvor heldige vi i Norge er som har så stor tilfang på mat.

Flere uttrykte glede over øvelsen og at den var bevisstgjørende på flere plan.
Noen refleksjoner gikk tilbake til Plommetre prosjektet. Betydningen av kortreist mat sett fra et miljøperspektiv, og på et «sjelsnivå» når vi er bevisst på hva som faktisk skal til for at vi kan spise oss mett hver dag. Kanskje det også inspirer til å dyrke litt selv, om det så bare er en liten kasse på altanen, eller i kjøkkenvinduet.

Anne Lill Stene er kokken og gründeren bak Stene Matglede Catering og konseptet Lunsj på Hjul. Med lang fartstid i bransjen og en medfødt lidenskap for norsk matproduksjon sprer hun matglede og matkunnskap i alt hun gjør. Matkurs, sanketurer, barselgraut og lokalmatkonsulent tenester er noen av de nyeste krumspringene denne kreative kokken holder på med.

Noe av det som kjennetegner maten til Stene Matglede utover lokale råvarer er bruken av ville vekster, spiselige blomer, fargerike grønnsaker og ukurante råvarer. For er det noe denne dama kan så er det å lage kjedelige råvarer og ugras om til smaksrik gourmetmat!

Brit Jorun Fossan Liseth er spesialfysioterapeut med mastergrad i Helse og Samfunn fra Universitetet i Bergen. Hun er opptatt av ressursene og mulighetene mennesker har, og betydningen av å skape mening. Fysioterapi kan innebære biomekanisk vurdering og manuell behandling, men også samtale, anerkjennelse og søken etter forståelse av kroppslige reaksjoner. Privat uttrykker Liseth seg gjennom dans, musikk, håndtverk og friluftsliv.

Liseth arbeider som fysioterapeut ved Haukeland Universitetssykehus, hovedsakelig ved Ortopedisk Avdeling. Hun har hatt undervisningsoppdrag ved Haukeland Universitetssykehus, Bergen Kommune, Alrek Helseklynge og ved Master i Klinisk Fysioterapi ved Høgskulen Vestlandet. Liseth har forsket på skulderbrudd. For tiden arbeider hun med publisering av forskningsartikkel i et internasjonalt, vitenskapelig tidsskrift.

Laila Vågenes er utdannet gestaltterapeut fra Norsk Gestaltinstitutthøyskole i Oslo, med videreutdannelser:
Veiledning, VID Bergen; Kroppsorientert psykoterapi, Senter for somatiske studier, New York; Mindfulness VID Bergen, Akkreditert veileder GPO (Gestalt Praktiserende Organisasjoner); Instruktør Mindful Eating, ROS (Rådgiving om spiseforstyrrelser) og underviser på fagskole: Institutt for Helhetsmedisin i kommunikasjon og etikk (gestaltteorier).

Hun er genuint opptatt av, og nysgjerrig på oss mennesker, våre ressurser og muligheter til endring og utvikling. Samspillet som oppstår i private relasjoner, i organisasjoner og i samfunnet.

Vi påvirker og blir påvirket. Vi er ofte «hodeorienterte» og trenger mer kontakt med kroppen. Hun inviterer til øvelser, tilrettelegger for integrering av oppdagelser og forståelse.